Thursday, 3 August 2017

Asbjørn Berland om Ny-Kalvinisme

Denne artikkelen er postet ved tillatelse fra Asbjørn Berland. Du finner den også på: Omvendt.org


En lutheraner om ny-kalvinisme

En lutheraner om ny-kalvinisme

1. september, 2014 av 
0
Reformert teologi har i nyere tid vært på fremgang i USA, og dette har også fått konsekvenser for kristen-Norge. Mange unge har begynt å høre på teologer som John Piper, John MacArthur, R.C. Sproul og Paul Washer. Andre har derimot vært mer skeptiske, og redde for hva denne påvirkningen kan gjøre med kristne i Norge.
Arne Helge Teigen har fulgt bevegelsen i noen år, og ettersom mange har kommet med spørsmål til ham, og han har hatt flere foredrag om tematikken, har han nå gitt ut en liten bok om emnet. Hensikten med boken er, ifølge Teigen, å presentere ny-kalvinismen slik at flere kan forstå hva den faktisk lærer, og samtidig forsøke å veilede om hvordan en skal vurdere teologien.
Teigen er en teolog det er verdt å ha respekt for. Han har lang erfaring, og har på mange måter stått frem som en talsmann for konservativ, bibeltro teologi. Ved flere anledninger har han kritisert liberalteologi og ekstrem karismatikk, og dette er det grunn til å rose ham for.
Forfatteren begynner sin bok med en innføring av ny-kalvinismens ledere, før han viser den historiske bakgrunnen for ny-kalvinisme. De to første kapitlene er nyttig lesning for alle som ønsker å vite mer om dagens bevegelse og dens bakgrunn. Jeg tror ikke alle han skriver om vil kjenne seg like godt igjen i Teigens forsøk på å plassere dagens ledere i neokalvinistisk eller ny-puritansk tradisjon, men det kan likevel være nyttig å vite at dagens ledere har hentet inspirasjon og lærdom fra teologer fra litt ulike tradisjoner.
Teigen fortsetter med en gjennomgang av kalvinismens fem punkter, den såkalte «TULIP». Og det er først her ting blir kontroversielt.

Hva er sentrum?

Teigen fremholder gjentatte ganger at sentrum i lutherdommen er frelsen og rettferdiggjørelse ved tro alene (Se for eksempel side 42). Som en motsetning har reformert teologi gjort læren om forutbestemmelsen til sentrum, hevder Teigen. Han går faktisk så langt at han skriver at det er denne læren som «alle andre lærepunkter må bestemmes av.» (Side 42). Teigen gjentar dette på side 99: «…kalvinismen styres av læren om dobbel predestinasjon.» Men stemmer dette?
Trolig vil få kalvinister kjenne seg igjen i dette. Poenget har aldri vært at læren om forutbestemmelsen skal bestemme alle andre lærepunkter. Dette virker å være noe som andre tenker om kalvinisme, fordi det er utvelgelse og forutbestemmelse de tenker på når de hører ordet kalvinisme.
Det er tvert imot verdt å merke seg at Calvin først ikke engang tar for seg læren om forutbestemmelse som et eget emne i «The Institutes of The Christian Religion» fra 1536. Han nevner bare forutbestemmelse to ganger i den lange boken, og Calvin er historisk sett blitt kjent som «The theologian of The Holy Spirit», og ikke «The theologian of predestination». Teolog Paul Wernle skriver: «Det kan ikke bli sagt tydelig nok…. predestinasjon var langt fra sentrum i calvinisme.»[1]
Uansett vil ingen kalvinist si at læren om forutbestemmelsen skal «bestemme» andre lærepunkter, slik Teigen hevder om kalvinisme. Lærepunkter skal naturligvis bestemmes av Skriften alene, ikke av hva en tenker om andre lærepunkter. Innen reformert teologi har ikke fokuset vært å finne et slags «sentrum» som alt skal tolkes inn under av. Poenget er tvert imot at vi går til Skriften alene i alle spørsmål og ser først hva bibeltekstene i sin kontekst faktisk sier om utvelgelse og alle andre temaer. Deretter forsøker vi å se hvordan alt henger sammen.

Har Gud to viljer?

Teigen refererer til Martin Luther og hans bok, Den trellbundne vilje når han vil forklare hvordan lutherdommen tenker om Guds suverenitet og Guds to viljer. Det han strengt tatt ikke nevner, er at Luther i Den trellbundne vilje lærer helt motsatt av lutheranere i dag, og faktisk er på linje med det reformerte syn på utvelgelse. Luther skriver for eksempel:
”Alle ting kommer fra, og er avhengig av guddommelig handling. Det var forutbestemt hvem som skulle motta livets ord, og hvem som skulle avvise det. Det var forutbestemt hvem som skulle bli frigjort fra sine synder, og hvem som skulle bli forherdet. Hvem som skulle bli rettferdiggjort, og hvem som skulle bli dømt.”
Er man fra luthersk hold skeptisk til reformert lære om utvelgelse, er man altså skeptisk til Luther selv.
Teigen hevder at det å si at Gud har to viljer kommer i konflikt om Guds enhet (Side 41). Men er ikke også Teigen nødt til å tro at Gud uansett har to viljer? For i denne verden skjer det mye forferdelig som Gud ikke har behag i. Likevel tillater Gud det. Er da ikke det eneste naturlige å si at Gud har én tillatelig vilje og én velbehagelig vilje? Gud kunne altså ha hindret at alle slags forferdelige ting som han hater, skjer, men likevel tillater han det.  Skal Teigen tenke prinsipielt må vel også dette komme i konflikt med Guds enhet?
Det finnes mange bibelske eksempler på at Gud ikke bare tillater, men også sørger for at onde ting, som han ikke har behag i, skjer. I historien om Josef skjer det mye synd, men det mennesker mente til det onde, mente Gud til det gode (1. Mos 50:20). Jesu død var verdens verste justismord, men likevel forutbestemt av Gud (Apg 4:27-28). Gud har ikke behag i den ugudeliges død (Esek 18:23 ), men kan likevel glede seg over å drepe mennesker (5. Mos 28:63).
Når Teigen først tar opp et så omfattende tema som Guds vilje, blir det for tynt og unyansert å kritisere læren om Guds to viljer på grunnlag av at det går mot læren om Guds enhet, for Teigen får da selv svært mye å svare for.

Hvor kommer ondskap fra?

Teigen skriver at kalvinismen lærer at alt som skjer, også det onde, er forutbestemt av Gud. Dette er han som lutheraner kritisk til, og bruker et sitat av Luther til å argumentere for at Gud ikke virker det onde: «Gud er riktignok ikke i stand til å gjøre ondt, han gjør bare ondt via onde mennesker.» Her ser vi altså at Teigen bruker et Luther-sitat for å si det motsatte av hva Luther lærte. Gud gjør ondt gjennom onde mennesker, ser vi fra Luthers sitat, og dette tror også kalvinister.
Det ser altså ofte ut til å bli satt et «pseudo-skille» mellom Luther og reformert lære i boken. Mens bokens hensikt var å forstå ny-kalvinismen, kan leserne lett bli forvirret når forfatteren antyder at kalvinisme lærer at Gud selv gjør onde ting. Reformert lære er derimot klar på, som Luther, at Gud bruker onde mennesker for å gjøre ondt. Dette skjer passivt, og ikke ved at Gud tvinger mennesker til å synde. Her er det altså viktig å skille mellom kalvinisme og hyper-kalvinisme.
For videre hevder altså Teigen om lutherdommen: «I større grad enn i kalvinismen tilskrives derfor mennesket personlig ansvar, både for sine egne handlinger, og sine valg.» (Side 47). Hvor har Teigen dette fra? Har man hørt litt på forkynnelse fra reformerte pastorer, burde man vite at reformerte er svært tydelig på menneskets ansvar. Det ville vært trist om lesere av boken satt igjen med et inntrykk av at kalvinister ikke la så mye vekt på menneskets ansvar, for det stemmer virkelig ikke.

Luthersk eksegese av Romerne 9

Romerne 9 har alltid vært en problematisk tekst for de som ikke tror at Gud fra evighet av har utvalgt mennesker til frelse. Arne Helge Teigen bruker flere sider på å forsøke å forklare dette kapitlet. Et av hovedproblemene med hans argumentasjon, slik jeg ser det, er at han ikke viser hvordan siste halvdel av kapittel 9 henger sammen med kontekst i første halvdel. Teigen hevder at Romerne 9 ikke handler om utvelgelse til personlig frelse, men det er jo nettopp den personlige frelsen som israelittene mangler som er kontekst i begynnelsen av Romerne 9.
Hovedargumentet til John Piper i The Justification of God er jo også nettopp at de som ikke tror at Romerne 9 handler om utvelgelse til personlig frelse, er at de ikke klarer å vise hvordan hele kapitlet henger sammen. Spørsmålet Paulus forsøker å besvare i kapitlet er jo nettopp om Guds løfter til Israel skal ha slått feil fordi de ikke er frelst (9:6). Paulus bruker så de neste versene til å begrunne at nei, Guds ord har ikke slått feil, fordi Gud viser miskunn mot den han viser miskunn mot, og fordi frelsen «ikke beror på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn» (9:15-16).
Nå er Teigens bok ikke lang, så det er begrenset hvor dypt han kan gå i alt. Likevel er det naturlig å tenke at når han først bruker noen sider på Romerne 9, er dét det å vise hvordan hans forståelse av kapitlet henger sammen med konteksten som burde vært det mest relevante. Dette er altså den største utfordringen for en ikke-reformert tolkning av Romerne 9.

Luthersk utvelgelseslære?

En av svakhetene med boken, slik jeg ser det, er at den ikke virkelig presenterer et luthersk alternativ til ny-kalvinismen. Teigen er for eksempel kritisk til det reformerte synet på utvelgelse, men skriver svært lite om hva en fra luthersk hold tenker om utvelgelse. Han skriver: «Læren om utvelgelsen er ellers ment som en trøst og hjelp for troende mennesker.» (Side 55). Men hvordan kan denne læren bli en trøst og hjelp dersom en ikke sier noe særlig om hva denne læren innebærer? «Den som hører frelsens budskap og tar imot det, er utvalgt.», skriver Teigen. Det er selvsagt kalvinister også enige i. Men betyr det at ikke alle er utvalgt?
Eller er dette noe Gud ikke har åpenbart for oss? Teigen fortsetter nemlig med å hevde at «det er ellers stor fare forbundet med det å forsøke å trenge bak Guds åpenbarte ord…» (Side 56). Er det noe kalvinister er skyldige i? Det virker som om Teigen antyder dette, men han forklarer ikke hvordan.
Det er selvfølgelig viktig å ikke gå utover det som står skrevet. Men det er heller ikke bra å tie der Gud har talt. Det er spesielt at dagens lutheranere kritiserer kalvinister for å gå ut over det som er skrevet når dette var akkurat det samme Erasmus kritiserte Luther for i sin tid! Luther lærte, på samme måte som kalvinister, at Gud hadde forutbestemt mennesker til frelse, men dette mente Erasmus var å gå utover det som var skrevet.

Lovisk?

Gjentatte ganger kritiserer altså Teigen reformerte teologer, uten å virkelig begrunne det. Et eksempel på dette ser vi på side 93 der Teigen kritiserer Piper for å være lovisk. Dette blir begrunnet med at han hevder Piper ser helliggjørelse som en betingelse for frelse. Men det er ingenting ved det Piper skriver som tyder på loviskhet, tvert imot forsøker han å vise at sanne kristne må leve et hellig liv, «for uten helliggjørelse skal ingen se Herren» (Heb 12:14).
Piper skriver ikke at du må være hellig for å bli frelst (rettferdiggjort), men derimot at dersom du skal bli frelst til enden, må Gud i mer eller mindre grad ha virket helliggjørelse i deg (etter at du ble rettferdiggjort), som et vitnesbyrd om at en virkelig er et Guds barn. Hva er lovisk med det? Er det ikke dette vi ser bli lært gang på gang i Bibelen (Matt 7:21-23; 24:13, Heb 12:14, Jak 2:14-26, 1. Joh 2 og 3)?

Hvordan få frelsesvisshet?

Fra luthersk hold har man alltid trukket frem at frelsesvissheten må komme fra hva Gud har sagt om sin nåde i Bibelen, slik også Teigen hevder. Teigen nevner 1. Joh 5:12-23 som begrunnelse for at dette må være grunnlaget for frelsesvissheten, og ikke vår erfaring som troende. Det er da verdt å merke seg at 1. Johannesbrev ble skrevet for at kristne skulle ha frelsesvisshet (1. Joh 5:13), og at apostelen Johannes da mange ganger trekker frem våre gjerninger som bevis på at vi er frelst (Se for eksempel 2:3-6; 3:6-10).
Teigen sier derimot ikke noe om dette i boken, og ser ut til å avvise at våre gjerninger har noen rolle for å frelsesvisshet. Det blir da nærliggende å spørre: Kan sanne kristne leve i synd og være frelst? Ingen konservativ lutheraner vil hevde dette, og dermed vitner dette om at også lutheranere tror at også livet vi lever har noe å si for å få frelsesvisshet, selv om en sjelden hører det i en luthersk sammenheng.

Jesu får i Johannes 10

Arne Helge Teigen tror, som andre lutheranere, at Guds barn kan miste frelsen. Når han da forsøker å forklare Johannes 10:26-30, hevder han at en fra luthersk hold ser på disse versene som en beskrivelse av de troende, i motsetning til hva kalvinister gjør. Men dette stemmer ikke. Kalvinister ser på disse versene som nettopp en beskrivelse av de troende.
Det er Teigen som legger betingelser inn i versene når han skriver: «Så lenge forholdet til Ordet og Jesus varer ved, kan de ikke falle fra.» Men nettopp fordi versene er en beskrivelse av kristne, så skal de aldri i evighet gå fortapt, fordi de hører Jesu røst og følger ham. Dersom de ikke gjør det, er de ikke Jesu får.
Fra luthersk hold må en derimot skrive: «Så lenge mine får hører min røst, så lenge jeg kjenner dem, og så lenge de følger meg, skal de aldri gå fortapt, og da skal ingen rive dem ut av min hånd…» Men det står ikke i bibelteksten. Det står at Jesu får hører Jesu røst og følger ham. Dersom en fra luthersk hold snakker om noen som ikke hører Jesu ord og følger ham, snakker en ikke om kristne.

Er det mulig å stå mot Guds kall?

Teigen er uenig i det som blir kalt for «Irresistible grace», altså at mennesker ikke kan stå mot Guds indre kall. Han skriver:
«Jeg kan likevel ikke se at kalvinismen har rett, når den hevder at mennesker ikke kan stå imot kallet til omvendelse. Mennesker kan bli overbevist om at Jesus døde for dem, og han vil frelse dem. Likevel kan de stå Guds kall imot, og si nei til frelsen. Jesus forteller om dette, blant annet i lignelsen om kongesønnens bryllup (Matt 22:4ff).»
Her blander Teigen mellom indre og ytre kall. Tidligere i boken har han nettopp forklart at reformert teologi skiller mellom disse to typer kall, men her holder han ikke tungen rett i munnen. Kalvinsk lære har aldri fornektet at mennesker kan stå imot Guds ytre kall. Det gjør mennesker daglig, fordi de elsker synden høyere enn Gud. Det kalvinister derimot tror, er at ingen kan stå imot Guds indre kall, som er effektivt:
«Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg.» (Joh 6:37)
«Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» (Joh 6:44)
«Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort.» (Rom 8:30)
Dem som Faderen drar skal altså Jesus reise opp på den siste dag. Og dem som Gud kaller, dem rettferdiggjorde han også.
Det Teigen derimot gjør når han bruker lignelsen om kongesønnens bryllup som argument mot «Irresistible grace», er at han feilrepresenterer dette synet, før han kritiserer det. Et såkalt stråmannsargument. Mens kalvinister snakker om at mennesker ikke kan stå imot Guds indre kall, argumenterer Teigen med å vise eksempler på at mennesker står imot Guds ytre kall, noe kalvinister naturligvis også er helt enige i. Med en slik argumentasjon beviser altså Teigen ingenting.

Dobbel predestinasjon?

Arne Helge Teigen gjentar mange ganger i løpet av boken at kalvinismen lærer at Gud ikke bare har forutbestemt mennesker til frelse, men også til fortapelse. Måten han fremstiller dette på, fører derimot til at de fleste lesere ikke vil få en bedre forståelse av reformert lære om dobbel predestinasjon. Tvert imot ligner hans fremstilling av kalvinsk lære mer på en beskrivelse av hyper-kalvinisme, som er noe helt annet enn kalvinisme. Wayne Grudem påpeker i sin Systematic Theology (side 670) at de fleste reformerte teologer ikke bruker begrepet dobbel predestinasjon nettopp fordi mange misforstår det, slik også Teigen ser ut til å gjøre.
Teigen skriver: «Det overordnede perspektiv for den kalvinske teologien er likevel at Gud styrer mennesket, enten til omvendelse eller til fortapelse.» Her får man altså inntrykk av at kalvinister tenker seg at Gud bare styrer mennesker der han vil, og at han aktivt styrer dem til fortapelsen.
En slik fremstilling stemmer overhode ikke med klassisk kalvinisme. Reformert teologi beskriver derimot den såkalte forutbestemmelsen til fortapelse som passiv, ikke aktiv, noe Teigen ikke presiserer i boken sin. Det er altså på ingen måte slik at Gud styrer mennesker som roboter til fortapelsen. Det er tvert imot slik at ingen av oss mennesker fortjener frelsen, og at Gud likevel bestemte fra evighet av å frelse mange av dem.
Det er ganske åpenbart ut fra Bibelen at ikke alle mennesker er utvalgt, men Gud styrer ikke disse til fortapelsen. De velger selv aktivt synden og sier nei til Gud, uten å på noen måte bli tvunget til det. For på grunn av sitt syndeforderv elsker de synden, og det Gud «gjør» i såkalt forutbestemmelse til fortapelse, er at han ikke gjør noe. Han overlater dem til seg selv og sine harde hjerter.

Ubeskyttede påstander

Det er, som også tidligere nevnt, en del påstander i Teigens bok som han ikke begrunner, og som nok også blir vanskelig å finne noe begrunnelse for. Han skriver for eksempel:
«Den Lutherske læren om syndefordervet blir annerledes enn den kalvinske også her, fordi man tenker ut fra et annet teologisk ståsted. Sentrum, og det styrende prinsippet i all luthersk teologi, er som allerede påpekt, læren om frelsen. Det fører til at det i luthersk teologi tegnes ut en sterkere personlig motsetning mellom Gud og det syndige mennesket.»
Er sentrum for luthersk teologi frelsen, i motsetning til i kalvinsk teologi? Hvordan tegnes det ut en sterkere personlig motsetning mellom Gud og det syndige mennesket? For en som har mye erfaring med både lutherdom og kalvinisme blir slike uttalelser vanskelige å kjenne seg igjen i. Kan Teigen begrunne dette, eller er det bare hans personlige mening?
Et annet eksempel på en ikke bare ubeskyttet påstand, men en direkte faktafeil, er at Teigen hevder at John Piper tror at «alle» i 1. Tim 2:4 ikke handler om «alle mennesker», men om «alle slags mennesker» (Side 86).  Selv om Piper erkjenner at en slik tolkning kunne ha vært mulig, tolker han dette verset motsatt av hva Teigen sier han gjør, da han argumenterer for to viljer i Gud.[2]

Hva er tro?

Teigen hevder, helt korrekt, at reformert teologi lærer at Gud forandrer vår vilje, slik at vi vil tro. Teigen tror derimot at troen kommer før viljen, og mener at dette er godt begrunnet i Skriften (Side 87). Det eneste verset han nevner som begrunnelse for dette er Heb 11:8: «Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt…» Men dette verset beviser ikke det Teigen prøver å bevise, da verken verset eller kontekst handler om tro til frelse, men derimot troen til dem som allerede er frelst. I tillegg er det også forskjell på lydighet og vilje, så dermed kan Heb 11:8 umulig lære at troen kommer før viljen.
Bibelen lærer derimot det motsatte av hva Teigen forsøker å bevise. I Joh 6:44 lærer Jesus at ingen av seg selv kan komme til ham: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham.» Hvorfor kan man ikke komme? Jo, fordi man ikke har lyst: «For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.» (Joh 3:20). Årsaken til at ufrelste ikke vil tro er altså at de ikke ønsker å få åpenbart sin synd. Problemet er altså viljen. Nettopp derfor blir troen i Bibelen også beskrevet som «lydighet»:
«Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningene, for hans navns skyld.» (Rom 1:5)
Paulus’ oppdrag var å føre hedningene til tro, og han kalte troen flere ganger for «lydighet»:
«For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet…» (Rom 15:18)
Ellers burde det vel også være ganske åpenbart at troen ikke skjer i et vakuum, men henger nøye sammen med viljen. Dette stemmer også med vår erfaring. Dersom man tror, er dette også fordi man ønsker å tro. Som Augustin også har sagt:
«If I were to ask you why you have believed in Christ, why you have become Christians, every man will answer truly, ‘For the sake of hapiness.'»
Hvorfor har dette noe å si? Jo, fordi det er nettopp det ugjenfødte menneskets vilje som gjør at det ikke kan tro. Ufrelste kan ikke tro av seg selv fordi de ikke har lyst til å tro, de har lyst på synden. Nettopp derfor må Gud gjøre et verk i oss.

Konklusjon

Alt i alt er Teigens bok på mange måter en grei innføring om ny-kalvinisme. Samtidig inneholder boken, som vi har sett, en del feil og kalvinsk lære blir flere steder presentert på en uriktig måte.
Mitt inntrykk er at lutheranere i Norge ofte er svært skeptisk til reformert lære, men mangler i stor grad kunnskaper om den. Boken kan hjelpe med litt mer kunnskap, men er av to grunner begrenset. For det første vil lutheranere som leser boken i noen tilfeller få feil oppfatninger av reformert lære på grunn av bokens feil. Noen steder vil også boken bygge opp under en usunn skepsis fordi den kritiserer uten å begrunne.
For det andre er boken kort og går bare helt på overflaten av tematikken. Tema som utvelgelse, bevarelse og Guds suverenitet er så omfattende at for å få en helhetlig forståelse trenger man mer enn 100 sider.

[1] http://www.reformedtheology.ca/calvin.html
[2] http://www.desiringgod.org/articles/are-there-two-wills-in-god


En relevant artikkel: Her