Sunday, 13 March 2016

Viktigheten av profetisk selvkritikk

Selvkritikk er enormt viktig for at samfunn skal kunne innrømme og lære av sine feil. Men det er ingen selvfølge at religioner/ideologier fremmer selvkritikk. Det har gjennom historien ofte vært helt motsatt. Det har vært uvanlig at religioner/ideologier har hatt en doktrine som fremmer selvkritikk.

Ibn Warraq er en tidligere Muslim som har skrevet flere gode bøker om Vesten. I boken, "Defending the West" (kapittel 1) så tar Warraq opp selvkritikk og viktigheten av denne doktrinen. Selvkritikk er ifølge Warraq unikt for Vesten. Østen utviklet ikke denne viktige doktrinenWarraq som er spesialist på Islam sier også at dette har aldri eksistert innenfor Islam. At han selv som tidligere Muslim lever under et falskt navn er en påminnelse på at hvor farlig det er å skrive kritisk om Islam. Mark Gabriel er annen forfatter som lever under falsk navn av samme årsak. Ayaan Hirsi Ali er en dyktig kvinnelig Islam kritiker som må reise med livvakter på grunn av det hun har sagt og skrevet om Islam. Dette burde være en viktig påminnelse hvor nødvendig og viktig frihet til å kritisere er. Det er ikke noe vi bør ta for gitt.

I likhet med Islam så mangler også Marxismen denne doktrinen for selvkritikk. Sosiologen David Martin deler noen av sine gode refleksjoner om Marxismen: It is a paradox that the system which claimed that the beginning of all criticism of religion should have ended up with a form of religion which was the end of criticism. Why was this so? One the one hand, Martin argued that Marxism lacked what the church possessed, "A doctrine of its own failure", "which could be the source of its ongoing self-criticism and renewal. Marxism and the Communist party could never admit that they were wrong, so the rationalized evil after evil in the both the Soviet Union and China, and in other places such as Cambodia, until the spreading of the cancer of their own unacknowledged crimes and lies appalled all but their most die-hard believers". (Du finne dette i Renaissance av Os Guiness").

Hvorfor utviklet Vesten denne unike og viktige selvkritikken? Warraq gir ikke et utfyllende svar på dette.

Selvkritikk har røtter både i gamle Hellas og i Jerusalem. Det Gamle Testamentet har i likhet med filosofien i Hellas vært en viktig bidragsyter til dette. I GT så blir Israelittene ofte fremstilt svært negativt. De fleste av de Israelske kongene blir beskrevet som onde og Gud kalte profeter som ofret eget liv for å kritisere lederskapet. Jeremiah og Nathan er to gode eksempler. Dette er unikt sammenlignet med annen gammel litteratur der kongene bare  dokumenterte deres gode handlinger og fremstilte seg selv som helgener til tross for at det motsatte ofte var tilfellet. Kongelige flauser gjennom historien ble aldri dokumentert. Gamle Testamentet er helt motsatt. Det er en samling av bøker som er unike og veldig ærlige. Israelittene som selv skrev bøkene blir fremstilt svært negativt og selvkritisk. Profetisk selvkritikk er et kjennemerke som går gjennom hele det Gamle Testamentet.

I det Nye Testamtet så fortsetter denne tradisjonen gjennom Døperen Johannes som kritiserer Israelittene. Jesus brukte mye av sin tjeneste på å kritisere de mest religiøse og skriftlærde Jødene på sin tid. Paulus kritiserer Peter i Galaterbrevet og disiplene blir ved flere anledninger fremstilt negativt. Både deres gode og dårlige gjerninger blir tatt med i Evangeliene.

Bibelen's lære om selvkritikk har vært en viktig bidragsyter for vår forståelse av ytringsfrihet. Bibelens vekt på ydmykhet og mulighet for tilgivelse gjør det er greit å innrømme feil. Det største forbildet er en korsfestet Messias. Å vise svakhet er en styrke nettopp fordi det finnes tilgivelse. I mange andre kulturer er det stolthet og skam som dominerer. Det er negativt å vise svakhet og det finnes heller ikke tilgivelse og gjenopprettelse. Dette gjør at folk sjelden innrømmer feil.

Med hensyn til Bibelen så er det også viktig å forstå at, "Israel" betyr, "Den som strever sammen med Gud". 1 Mosebok 32 er et eksempel der Jacob bryter med Gud. Job er en annen interessant bok der mannen Job diskuterer og deler sine frustrasjoner med Gud. David sine Salmer er ofte svært direkte der David strever sammen med Gud gjennom sine utfordringer. Betydningen av ordet Israel er aller best manifestert gjennom Jesus som kom ned som menneske. Han levde blant mennesker, diskuterte og delte livets frustrasjoner med dem. På samme måte som vi strever med Gud, så strever også Gud med oss. Denne forståelsen er viktig fordi det viser at vi kan stille Gud kritiske spørsmål. Det er ikke Bibelsk å blindt underordne seg Gud. Det Bibelske er å streve sammen med Gud. Dette står i direkte kontrast til Islam som betyr å underordne seg Allahs vilje. Gudsbilde i Islam er årsaken til at Midtøsten ikke utviklet en selvkritisk kultur.

Profetisk selvkritikk, å streve sammen med Gud, ydmykhet, tilgivelse, nåde og reform er noen av nøkkelbegrepene som kan hjelpe oss å forstå hvorfor Vesten utviklet selvkritikk. Dette Jødisk-Kristne bidraget er veldig viktig og har helt frem til senere tid kun eksistert i Vesten.





No comments:

Post a Comment