Friday, 8 January 2016

Islam og politikk

Det er ikke godt for oss i Vesten å forstå at Islam ikke skiller mellom religion og politikk, stat og kirke. I Kristendommen har dette skillet eksistert helt fra begynnelsen. Markus 12:17: Da sa Jesus til dem: Gi til keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud! Og de undret seg over ham.

Blant Muslimer så er ting annerledes. I Desember 2010 så reporterte Pew Resarch Centre's Global Attitudes Project resultater om Muslimer i syv land. Spørsmålet var, "Is it good or bad that Islam plays a large role in politics?


Egypt:  Good: 95% Bad 2%

Indonesia: Good 95% Bad 4%

Pakistan: Good 95% Bad 6%

Nigeria: Good 88% Bad 7%

Lebanon: Good 72% Bad 19%

Jordan: Good 53% Bad 37%

Tyrkia: 45% Bad 38%

Pew Centre oppsummerte: "Muslims in Nigeria and in nearly all of the predominantly Muslim countries surveyed overwhelmingly welcome Islamic influence over their countries politics. (pew global.org/2012/12/02).

En Tyrkisk professor Timur Kuran som var i Islamsk lov og Kultur på University of Southern California og som nå er professor i Islamske studier på Duke University sa om den Arabiske verden, "The region as  a whole has not yet come to terms with the reason why it turned into an ecnomonic laggard. The idea that outsiders are somehow responsible for the Middle East's underdevelopment resonates with much of the population, including the secularists who consider Islamic law backward and obsolete. In particular, the role of Islamic law in blocking organizational modernization and stultifying Middle Eastern, and particularly Muslim, enterprise is hardly understood... It also sustains sterile debates about the virtues of embracing Islam for solutions to poverty, mismanagement, and powerlessness... Not even the typical Islamists appreciates the limitations of Islamic law as a basic for social, economic, and political order in the twenty-first century. (The Long Divergence: How Islamic Law Held Back the Middle East. Princeton University Press 2011, p. 305).


Alex De Tocqueville bekrefter også at Koranen er like mye en samling av politiske og militære tekster som det er en bok om Guds forhold til menneskeheten. Dette står i kontrast til det Nye Testamentet som ikke bare skiller mellom stat og kirke, men også fokuserer på Gud, moral og hvordan kirken skal styres. Jesus og hans disipler prekte korset og ikke sverdet. De var gitt religiøs makt ikke politisk makt.

Islam er et helt system med lover til hele samfunnet. Denne tydelige mangelen på skille mellom stat og kirke som institusjon gjør at altfor mye makt blir samlet i en institusjon. Dette fører alltid til maktmisbruk og korrupsjon. Den Politisk makten forsvarer den religiøse makt med sverdet. Og den religiøse makten rettferdiggjør vold og misbruk av sverdet som den politiske makten utfører. Altfor mye makt sentrert i få hender har aldri endt godt gjennom historien. Muhammed var både religiøs og politisk leder. Med tanke på at Muhammed faktisk er det største forbildet til alle Muslimer er det ikke overraskende at de fleste land der Islam er en majoritet ikke har klart å utvikle et tydelig skille mellom religiøs og politisk makt. Muhammed og Koranen slik de har blitt forstått de siste 1400 årene er ikke løsningen, men heller en del av problemet.



No comments:

Post a Comment